Om usunne prestasjoner og krav

Endelig. Der kom svaret som jeg har ventet på. Som lyder som musikk i mine ører. Jeg har lenge vært bekymret for det ensidige fokuset som media har hatt på de dårlige resultatene i norsk skole. PISA-undersøkelsen viser at våre barn har dårligere kunnskaper sammenlignet med andre land. Dette skal visstnok være kritisk.

«All time high»

Det er her min reddende engel kommer på banen. Jan Ubøe, professor i matematikk ved Norges Handelshøyskole. Han tar et oppgjør i sin kronikk i Bergens Tidene 09.12.13 «Pisa – rapporten er uten interesse».

Endelig kom det et positivt tilsvar til all krisemaksimeringen som har foregått i norsk media. Et troverdig og godt svar fra en med faktisk kunnskap om hva som skjer innenfor høyere utdannings fire vegger. Endelig er det en som innser at vi må la våre barn være barn.

Vi må slutte å stresse på grunn av dårlige resultater i skolen. Resultatene kommer i høyere utdanning på tross av at våre barn kanskje ikke leder rankingen i tidlige barneår. Norge produserer elitestudenter. Og resultatene de siste fire årene har vært, som han sier, all time high. Dette må vi ta til oss.

Ulik utvikling

Hva er det vi er i gang med å skape? Hva gjør dette negative skolefokuset med oss og våre barn? Har vi rett til å påføre våre håpefulle bekymringer og redsel for fremtiden fordi de ikke er gode nok i forhold til standarden som er satt?

Har vi rett til å stemple «flink» og «ikke flink» i passet når vi vet at mennesket utvikles ulikt? Noen er «klare» for høyere utdanning når de er 18, andre kommer noen år senere. Og er det forresten slik at alle skal ta høyere utdanning?

Fra media spys det ut negativt ladde artikler om at norske barn ikke holder mål. Ergo; mine barn holder ikke mål. Det gjør meg sint. Jeg er sint fordi Norge tillater seg å dyrke frem en usunn prestasjonskultur og på media som har et negativt fokus.

Jeg er også superfrustrert fordi flere og flere barn faller utenfor skolenormen. Skolen er for teoritung med alt for lite praksis. Barna måles derfor på en snever arena, men like fullt den som er gjeldende. Den som definerer mine og dine barn som dugende eller ikke. Alt dette på bekostning av menneskets egenverdi.

Negative konsekvenser

Men nettopp fordi kravene til å prestere innenfor «normen» blir for høye, vil flere og flere unge bli syke. Våre barn er i denne risikosonen. Vi lever i et usunt prestasjonssamfunn. De fleste av oss når ikke opp til glansbildet.

Det dyrkes fram en ubalanse. Hvor identiteten vår blir hva vi gjør. Men vår verdi som menneske forblir heller uklart. Konsekvensene for mange kan bli angst, depresjoner, selvskading, anoreksi eller utbrenthet. Skal vi gamble på dette? For høye og urealistiske krav om å prestere henger sammen med dårlig psykisk helse.

Håp og tro

Barna våre skal føle mestring og glede ved skolegang. De skal lykkes på sin arena. Rammer og krav må vi ha. Men disse må legges på nivå slik at barna ikke gir opp før de har begynt.

Det må skapes håp og tro på at det er mulig å få til, selv om de høye karakterene kanskje uteblir. Det finnes flere veier til Rom. Når vi vet dette, er løsningen helt klart å dempe prestasjonskravene på skolen og i samfunnet generelt. Kunnskap og læring er viktig, men ikke på bekostning av vår psykiske helse.

Nytt fag i skolen

Jeg mener vi må få et nytt fag inn i skolen. Et fag som skal jobbe strukturert med menneskets følelsesliv. Med enkle grep kan barna våre lære ekle verktøy for å håndtere seg selv. Bli kjent med egne tanker, følelser og handlinger. Alt dette for å kunne håndtere livet som kommer. Oppturer som nedturer.

Et slikt fag vil i større grad kunne gi barna våre økt tro på seg selv. Med resultat å stå mer stødig i eget liv, samt større trygghet på å ta gode valg for seg selv.

Våre barn har verdi i kraft av å være seg selv

Og mens jeg venter på dette faget, kommer jeg til å kjempe som en løve for mine barn. Jeg skal være motpolen til prestasjonskulturen som er vel implementert i vårt samfunn. Jeg skal gi tro på at mine barn har verdi i kraft av å være seg selv. Mine barn er gode nok uavhengig av hva de presterer. Så lenge de gjør så godt de kan, så holder det. Om det er på skolen eller i fritiden. De skal også få lov og være barn så lenge de bare kan.

Når jeg gjør dette, vet jeg at jeg gir dem et best mulig grunnlag til å klare seg i fremtiden. Men det er klart at jeg er redd. Redd for at jeg som enkeltmenneske ikke klarer å holde stand mot massen. At mitt bidrag til mine barn ikke holder i den store sammenhengen. Halmstrået er likevel at samfunnet får øynene opp i tide. At verdisynet endres med fokus på menneskets egenverdi og utvikling. At kravet om å prestere dempes.

Jeg kan da garantere at de skolefaglige resultatene automatisk vil øke. På grunn av trivsel, trygghet og barnas tro på seg selv. Og nettopp fordi barna våre føler seg gode nok, vil deres psykiske helse styrkes. Med andre ord en vinn vinn situasjon for alle parter. Ja, jeg går for den varianten <3

 

Klem, Kristin

 

 

 

 

 

0 replies

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar