Om aksept av våre barn

Kjære mine to. Unnskyld for at jeg har forsøkt å få dere til å passe inn i A4 formatet. Dere er flotte individer med helt egen identitet. Som fortjener respekt og aksept i kraft av å være akkurat som dere er.

Jeg har til tider hatt på meg feile briller og innimellom drevet bevisstløs oppdragelse. Det svir å erkjenne det. Men det er ikke fritt for at angsten for mine barns fremtid innimellom blir overveldende. Derfor har jeg gjort uheldige vurderinger. Blant annet i forhold til å stille urimelige krav om å prestere i hverdagen og på skolen.

 

Vellykkethet og krav

Hvordan vurder du dine barn? På bakgrunn av at de er flinke og pliktoppfyllende? Altså på bakgrunn av hva de presterer. Eller har du akseptert barnet ditt for hvem det er? At det er godt nok akkurat i kraft av å være seg selv?

Barna våre skal være god på skolen, veloppdragne og gode i idrett. De skal være aktiv hver dag, ha mange venner og ikke spille for mye data. De skal også spise sunt, gjøre lekser og like det. Attpåtil må de gjerne være stortalent innenfor en eller annen grein. Da begynner vi å snakke vellykkethet.

Listen er lang over hva ungene burde og må gjøre. Og det meste i denne sammenheng er krav om å prestere. Våre barn blir målt i hva de gjør, men hvem de er som enkeltindivid forblir heller uklart. Og som forelder er det usannsynlig lett å gå i fella. La seg føre med strømmen i redsel for at barna våre ikke skal henge med. Men til hvilken pris?

 

Mestring og glede

Våre barn må føle mestring og glede i hverdagen. Trygghet og trivsel er stikkord her. Rammer og krav må vi også ha. Men disse må legges på nivå slik at barna ikke gir opp før de har begynt. Det må skapes indre tillit og tro på at det er mulig å få til. Vi må selv også tro på våre barn.

Nøkkelpersonene i arbeidet med å styrke våre barns mentale helse, er jeg og du. Hvordan kan vi på best mulig måte hjelpe våre barn til å bli trygge, selvstendige individer? Her må vi reflektere over hvilke rammer og krav vi har satt som parameter på om barna er dugende eller ikke? Er disse tilpasset barnet eller satt for høyt? Gir vi våre håpefulle fortjent aksept i kraft av hvem de er, uavhengig av hva de presterer?

 

Usunne prestasjonskrav

Når kravene om å prestere blir for høye, kan vi i verste fall risikere sykdom og redusert mental helse. Våre barn er i denne risikosonen. Vi lever i et usunt prestasjonssamfunn. Hvor lykken måles i hva vi får til, hva vi tjener og hvordan vi ser ut. Det dyrkes fram en ubalanse. Identiteten vår er hva vi gjør, mens vår verdi som menneske forsvinner på veien.

Jeg vil ikke lenger være med på å jage etter prestasjoner på vegne av mine barn. Heller ikke for meg selv. Min heltidsjobb nå er å gi mine barn egenverdi og personlig trygghet, slik at de selv kan finne sin indre motivasjon for læring og vekst. Når lista senkes og tilpasses enkeltindividet, vet jeg at de gode og sunne resultatene kommer av seg selv.

Så velger jeg å tro at samfunnet få øynene opp i tide og gjør helomvending. Menneskets mentale helse skal ikke ofres for uoverkommelige målinger og krav. Vi må bli bevisste hvor vi setter lista hos oss selv og de rundt oss. Når skal vi si stopp og være fornøyd med at godt nok er godt nok?

Klem, Kristin

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

0 replies

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar