Født med to ører og en munn

Det er ingen tilfeldighet at vi mennesker har fått tildelt to ører og en munn på våre fantastiske flotte hoder. Men noen ganger er vi bare ikke bevisste dette vidunderlige skaperverket. 

Du og jeg vet når vi har hatt en god samtale. Tilfredsheten brer seg i kroppen. Følelsen av å bli sett og hørt er uvurderlig og gjør godt. Samtidig som at vi vet at vi har gitt nok i form av å lytte, slik at partneren også forlater samtalen med godfølelsen.

Vi er forskjellige, du og jeg.

Noen er stille og kanskje sjenerte, og vil trolig holde seg i bakgrunnen og se an situasjonen. Før det oppleves som trygt å ta ordet.

Andre igjen kjører på som den største selvfølgelighet med et overutviklet snakketøy. Her er det vanskelig forestille seg at en rekker å innta føde når ordstrømmen er ustoppelig. Men på en eller annen finurlig måte er det utviklet en egen teknikk, som gjør at det er fullt liv og vel så det. Selv med snakk på inn- og utpust.

Jeg snakker her om ytterpunktene hos oss mennesker. De fleste tilhører likevel mellomsjiktet. Vi har alle et snev av det ene eller det andre i oss i ulike situasjoner. I en setting er det helt naturlig å være på. I andre av.

Feil fokus

Jeg er nok ikke av de som generelt sett snakker mest. Eller forresten, i de situasjonene jeg føler meg virkelig trygg, kan jeg godt finne på å føre an. La snakketøyet få fri utfoldelse. Og innimellom går jeg i fella. Svarten, jeg glemte at jeg faktisk har fått tildelt TO ører og bare en munn.

I etterkant skjønte jeg at personen prøvde å fortelle meg noe. Men jeg hørte faktisk ikke etter. Lyttet ikke. Fulgte ikke opp med å stille riktige spørsmål. Var ikke til stede. Jeg var for opptatt av mitt eget. Kanskje var det mobilen? Kanskje var jeg for opptatt av å tenke ut hva jeg skulle si når det igjen ble min tur å føre an? Kanskje lot jeg meg forstyrre av noe i omgivelsene? Dermed gikk jeg glipp av viktige nyanser og viktig informasjon. Og motparten, han eller hun følte seg ganske sikkert oversett.

Vi er født med to ører og en munn

Det jeg vil frem til, er at innimellom er det greit å minne oss selv på at vi er født med to ører og en munn. Dette betyr at vi skal lytte dobbelt så mye som vi snakker. Jeg har truffet mange og fantastisk flotte mennesker som har beriket livet mitt med gode samtaler. Som gjør akkurat det. 

God kommunikasjon er en veksling mellom å gi og ta. Det handler om å bli sett og se. Det handler om å bli hørt og å virkelig lytte. Det handler også om fokus og tilstedeværelse for begge parter.

Derfor – Vi skal benytte oss av våre vakre, kloke hoder. Lytte og snakke i den mengde vi har fått tildelt ører og munn. For vi gir nemlig en gave. En gave som gir mening. Vi har lyttet. Vi har sett vedkommende og vært til stede. Jeg garanterer da godfølelsen og ikke minst gode og tette relasjoner. Er ikke det verdt jobben?

Klem, Kristin<3

0 replies

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar