Om blikk kunne drepe

I dag fikk jeg virkelig kjenne det på kroppen. Et blikk som gransket meg lenger enn det som naturlig er i det vi sa hei til hverandre. Jeg ble skannet og gjennomlyst fra topp til tå.

Generaltabben

Og det minner meg om en hendelse for en del år tilbake. Hvor jeg virkelig trødde i salaten. Det var under en bursdagsfeiring med mange fremmede. I den sammenhengen ville jeg veldig gjerne gjøre et godt inntrykk. Mange nye ansikt dukket opp. Alle disse var det helt naturlig å hilse på.

Det var da jeg, helt ubevisst, gjorde generaltabben. Som i lang tid etterpå gjorde meg svært ille til mote. Ja, jeg gransket personen. Trolig har dette «studiet» startet lenge før jeg kom til selve hilsningen. For da jeg møtte blikket på damen, var det alt annet enn hyggelig. Hvis blikk kunne drepe, hadde det ikke vært mye igjen av meg nå.

Før vi fikk presentert oss ordentlig for hverandre, hadde jeg fått en skyllebøtte uten like. Som gikk på at jeg var særdeles uhøflig som oppførte meg som jeg gjorde. Som stirret og studerte henne til gangs.

Det er nok ingen tvil om at opptrinnet gjorde meg både flau og lei meg. Spesielt når jeg absolutt ikke hadde en eneste intensjon om å gjøre henne eller noen andre noe vondt.

Bevisst bruk av blikk

Heldigvis er det ikke mange som agerer som henne. Selv om det kan være fortjent å få beskjed. I ubevisste øyeblikk, kan jeg og du tråkke på andre. Intensjonen er kanskje ikke ment som noe negativt. Men vi skal være bevisst bruk av våre øyne i møte med andre.

Har du tenkt på hvordan du bruker blikket i møte med mennesker? Hvor retter du blikket rett før selve hilsingen? Skanner du personen litt for lenge? Eller har du funnet en form som er helt naturlig, og som gjør at den du møter føler seg vel?

Nå er det ikke slik at vi har ansvar for hvilke tanker og følelser andre skal ha. Men jeg og du har ansvar for å tenke over våre egne handlinger. Handlemønster som kan påvirke andre på en negativ måte. Og nettopp dette med å bruke blikket bør gjøres med kløkt. Nettopp fordi det for noen kan misoppfattes.

Lav selvfølelse – roten til mye vondt

Så hva kan være årsak til at en slik hendelse kan ødelegge dagen for noen?

I bunn og grunn handler det om vår egen selvfølelse. Om den er god eller dårlig. Selvfølelsen er verdien vi har satt på oss selv. At vi føler oss gode nok som vi er, uavhengig av hva andre måtte mene.

Er selvfølelsen lav, kan den indre negative stemmen ta overhånd når vi oppdager at vi blir studert. – Hvordan ser jeg ut? – Jeg skulle tatt noe annet på meg. – Hun stirrer sikkert fordi hun synes jeg er tykk. – Jeg er ikke fin nok. – Jeg er ikke god nok. – Hun liker meg nok ikke.

Og kanskje var det noen av disse tankene denne damen egentlig slet med da våre veier krysset?

Men i stedefor for å la hendelsen passere, valgte vedkommende en annen strategi. Angrep og sinne tenker jeg ble hennes medisin mot egen sårbarhet. Som en ubevisst beskyttelse for egen usikkerhet og lave selvfølelse. Jeg fikk så hatten passet.

Spørsmålet som jeg har stilt meg i ettertid er; Hvem hadde det egentlig verst der og da?

Ja, unektelig ble situasjonen særdeles ubehagelig for meg. Men sett i ettertid, tror jeg at vedkommende ikke hadde det særlig mye bedre. Ut i fra mine observasjoner av hennes reaksjonsmønster, antar jeg at den lave selvfølelsen har skylda. Dermed handlet det egentlig ikke om meg, selv om jeg bidro indirekte.

Indre seier med positivt selvsnakk

Juhuuu. I dag gikk jeg seirende ut. Jeg valgte meg en positiv vinkling på mitt indre selvsnakk da jeg oppdaget at jeg ble studert. Jeg valgte å mate meg selv med godord. Min indre godstemme fikk regjere. Jeg vet at jeg ble beundret. Personen syntes jeg var flott.

Dermed kan undertegnede si seg fornøyd med dagens opplevelse. Meget tilfreds setter jeg den på plusskontoen for gode øyeblikk.

Sannheten er at jeg nok aldri får vite hva vedkommende egentlig tenkte, men i denne sammenhengen er det likevel helt irrelevant. Ikke kan jeg styre andres tanker og følelser. Heller ikke blikket. Dermed står jeg igjen med to valg. Skal jeg velge positivt eller negativt selvsnakk ut i fra denne hendelsen? Jeg velger det første. Den som gjør meg bra og som løfter meg videre.

 

 

Om usunne prestasjoner og krav

Endelig. Der kom svaret som jeg har ventet på. Som lyder som musikk i mine ører. Jeg har lenge vært bekymret for det ensidige fokuset som media har hatt på de dårlige resultatene i norsk skole. PISA-undersøkelsen viser at våre barn har dårligere kunnskaper sammenlignet med andre land. Dette skal visstnok være kritisk.

«All time high»

Det er her min reddende engel kommer på banen. Jan Ubøe, professor i matematikk ved Norges Handelshøyskole. Han tar et oppgjør i sin kronikk i Bergens Tidene 09.12.13 «Pisa – rapporten er uten interesse».

Endelig kom det et positivt tilsvar til all krisemaksimeringen som har foregått i norsk media. Et troverdig og godt svar fra en med faktisk kunnskap om hva som skjer innenfor høyere utdannings fire vegger. Endelig er det en som innser at vi må la våre barn være barn.

Vi må slutte å stresse på grunn av dårlige resultater i skolen. Resultatene kommer i høyere utdanning på tross av at våre barn kanskje ikke leder rankingen i tidlige barneår. Norge produserer elitestudenter. Og resultatene de siste fire årene har vært, som han sier, all time high. Dette må vi ta til oss.

Ulik utvikling

Hva er det vi er i gang med å skape? Hva gjør dette negative skolefokuset med oss og våre barn? Har vi rett til å påføre våre håpefulle bekymringer og redsel for fremtiden fordi de ikke er gode nok i forhold til standarden som er satt?

Har vi rett til å stemple «flink» og «ikke flink» i passet når vi vet at mennesket utvikles ulikt? Noen er «klare» for høyere utdanning når de er 18, andre kommer noen år senere. Og er det forresten slik at alle skal ta høyere utdanning?

Fra media spys det ut negativt ladde artikler om at norske barn ikke holder mål. Ergo; mine barn holder ikke mål. Det gjør meg sint. Jeg er sint fordi Norge tillater seg å dyrke frem en usunn prestasjonskultur og på media som har et negativt fokus.

Jeg er også superfrustrert fordi flere og flere barn faller utenfor skolenormen. Skolen er for teoritung med alt for lite praksis. Barna måles derfor på en snever arena, men like fullt den som er gjeldende. Den som definerer mine og dine barn som dugende eller ikke. Alt dette på bekostning av menneskets egenverdi.

Negative konsekvenser

Men nettopp fordi kravene til å prestere innenfor «normen» blir for høye, vil flere og flere unge bli syke. Våre barn er i denne risikosonen. Vi lever i et usunt prestasjonssamfunn. De fleste av oss når ikke opp til glansbildet.

Det dyrkes fram en ubalanse. Hvor identiteten vår blir hva vi gjør. Men vår verdi som menneske forblir heller uklart. Konsekvensene for mange kan bli angst, depresjoner, selvskading, anoreksi eller utbrenthet. Skal vi gamble på dette? For høye og urealistiske krav om å prestere henger sammen med dårlig psykisk helse.

Håp og tro

Barna våre skal føle mestring og glede ved skolegang. De skal lykkes på sin arena. Rammer og krav må vi ha. Men disse må legges på nivå slik at barna ikke gir opp før de har begynt.

Det må skapes håp og tro på at det er mulig å få til, selv om de høye karakterene kanskje uteblir. Det finnes flere veier til Rom. Når vi vet dette, er løsningen helt klart å dempe prestasjonskravene på skolen og i samfunnet generelt. Kunnskap og læring er viktig, men ikke på bekostning av vår psykiske helse.

Nytt fag i skolen

Jeg mener vi må få et nytt fag inn i skolen. Et fag som skal jobbe strukturert med menneskets følelsesliv. Med enkle grep kan barna våre lære ekle verktøy for å håndtere seg selv. Bli kjent med egne tanker, følelser og handlinger. Alt dette for å kunne håndtere livet som kommer. Oppturer som nedturer.

Et slikt fag vil i større grad kunne gi barna våre økt tro på seg selv. Med resultat å stå mer stødig i eget liv, samt større trygghet på å ta gode valg for seg selv.

Våre barn har verdi i kraft av å være seg selv

Og mens jeg venter på dette faget, kommer jeg til å kjempe som en løve for mine barn. Jeg skal være motpolen til prestasjonskulturen som er vel implementert i vårt samfunn. Jeg skal gi tro på at mine barn har verdi i kraft av å være seg selv. Mine barn er gode nok uavhengig av hva de presterer. Så lenge de gjør så godt de kan, så holder det. Om det er på skolen eller i fritiden. De skal også få lov og være barn så lenge de bare kan.

Når jeg gjør dette, vet jeg at jeg gir dem et best mulig grunnlag til å klare seg i fremtiden. Men det er klart at jeg er redd. Redd for at jeg som enkeltmenneske ikke klarer å holde stand mot massen. At mitt bidrag til mine barn ikke holder i den store sammenhengen. Halmstrået er likevel at samfunnet får øynene opp i tide. At verdisynet endres med fokus på menneskets egenverdi og utvikling. At kravet om å prestere dempes.

Jeg kan da garantere at de skolefaglige resultatene automatisk vil øke. På grunn av trivsel, trygghet og barnas tro på seg selv. Og nettopp fordi barna våre føler seg gode nok, vil deres psykiske helse styrkes. Med andre ord en vinn vinn situasjon for alle parter. Ja, jeg går for den varianten <3

 

Klem, Kristin

 

 

 

 

 

Når tyngdekraften overtar og gudinnekroppen er et saga blott

Har du oppdaget at tyngdekraften og andre skavanker har satt sine spor på din kropp? Det har nemlig jeg. Nå har jeg erkjent at min ikke lenger tilhører en av verdens sju underverker.

Denne figuren har absolutt hatt sine glansdager hvor struttpupper, flat mage og sprettrumpe var et stikkord. Vel, det var kanskje å ta litt for hardt i. Men det er likevel en kjennsgjerning at min innpakning absolutt har versert i en bedre utgave.

Overgangen til nydelige beverhaler som nå må rulles inn i «beverhaleholderen», er et glitrende bevis på det. Den flate magen er byttet ut med en aldri så liten polstring. Og for tiden er egendefinert kallenavn «kvinnen uten midjer».

Tiden går og……

Jeg har også skiftet ut trådene mine (som jeg forøvrig ikke skjønner jeg har kjøpt og brukt), til mer romslige og høyere varianter. Grunnen er ene og alene at det funker best å putte magen ned i trusa. Det er tross alt mere behagelig enn å la den skvalpe i fri dressur.

Ordtaket mitt om at «tiden går og kroppen består», endres herved til «tiden går og det blir visst mer mage, rumpe og lår».

Usynlige hårdonasjoner

Menn mister håret sitt, i alle fall på hodet. Og jeg har i den forbindelse en mistanke om at det foregår usynlige hårdonasjoner fra menn til oss kvinner rett over 20. Hvor urettferdig er ikke det?

Vi jobber mot alle odds for å fjerne herligheten. Alt er prøvd, og det neste er at gressklipperen tas i bruk. Med fare for at en eller annen kroppsdel ryker i kampen.

Er det flere som kjenner seg igjen?

Lotto

Så er jeg nemlig også en av de heldige som har vunnet i lotto. Ikke den type lotto som omhandler penger, men «Svarten, hvordan skal jeg skjule denne-lotto». Med hormonelle bomber som forstyrrer min forestilte silkemyke hud.

Nå skal jeg ikke krisemaksimere helt. Etter mange år har jeg jo etter hvert blitt vant til utysket. Gudene skal vite at de er prøvd bekjempet med lut, kniv og sag. Uten spesielt strålende resultater. De kommer alltid tilbake.

Inn blant de hundre

Men nå skal du høre. Jeg har skjønt at det er bortkastet tid å gå rundt å forbanne egen kropp. Det er like greit å pleie herligheten med VARME OG KJÆRLIGHET <3.

Jeg anbefaler også deg å gjøre det samme.

Kroppen min kategoriseres ikke lenger som en av verdens sju underverker. Men jeg er heeeeelt sikker på at den fremdeles hører inn blant de hundre.

Til syvende og sist er jeg i grunnen himla fantanstisk. Jeg er steike meg bra nok, og har akseptert meg selv akkurat som jeg er. Til tross for et skrog med ujevnheter og bumper:-)

Fin dag til deg, og husk at du er superduper og mer enn GOD NOK

 

Klem, Kristin<3

 

 

Nyttårsforsettets forbannelse

Januar er her med alle nyttårsforsettene som følger med. Noen blir bare med tanken. Andre varer akkurat en dag og noen litt lenger. Omtrent halvparten klarer bragden med å gjennomføre.

Romjulsimpulser

For egen del er det mange år siden jeg sluttet med mine. Listen er lang over alle de mislykkede forsøkene på å starte et nytt å bedre liv 1. januar.

Resultatet over manglende gjennomføring ble heller dårlig samvittighet. Nederlaget kom og varte lenger enn forsettet mitt. Som ene og alene ble skapt av meg selv.

Til slutt skjønte jeg sammenhengen. Mine nyttårsforsetter var romjulsimpulser som vare lite gjennomtenkt og planlagt. Basert på en tanke om at jeg burde. Men viljen og lysten var fraværende.

Fra da av ble det umiddelbart stopp på min årlige nedbrytningsprosess med start 1. januar og bråstopp nesten samme dag. Jeg kaller det nyttårsforsettets forbannelse.

Hvorfor?

Jeg har funnet andre måter å komme i havn. For meg er det min indre motivasjon. Når jeg har funnet mitt HVORFOR. Selve meningen med det jeg holder på med, da gjennomfører jeg.

For tiden er jeg i ferd med å gjennomføre et stort mål for meg selv. Og når jeg nå er så sikker på mitt valg, handler det om å se for meg målet. Jeg visualiserer drømmen min. Jeg ser meg selv der framme.

Godfølelsen brer seg i hele kroppen. Dette vil jeg virkelig.

Planlegging, delmål og visualisering

Og for å få til gjennomføringen, har planlegging vært en avgjørende faktor. For meg har det å sette delmål vært forskjellen som har utgjort forskjellen på å klare å gjennomføre.

Nyttårsforsettets mislykkede impulshandlinger har blitt satt i system med planlegging. Målet i det fjerne har blitt enklere å håndtere fordi mine delmål fungerer som ror. Jeg får bevis på at jeg beveger meg fremover når jeg tar en avsjekk på hvor jeg er.

Motgang kommer

Men en ting er sikkert. Motgang møter jeg på veien. Motgang som truer meg til å gi opp. Kritiske øyeblikk som er vinn eller forsvinn. Hva gjør jeg da?

Jeg visualiserer. Ser for meg mulige situasjoner med alternative løsninger. Hva gjør jeg hvis det eller det skjer? Hva gjør jeg når usikkerheten melder seg?

For meg er det enklere å møte disse utfordringene når jeg har jobbet i forkant. Bevisstgjort meg selv. Sett for meg mulige fallgruver og laget meg mine alternative løsninger.

For når vi allerede har «opplevd» hendelsen, er vi best mulig forberedt på alle eventualiteter.

Kurs mot målet

Da er det bare å sette kurs mot målet. Målrettet og langsiktig jobbing er løsningen. Og på veien skal jeg også nyte reisen med all den læring det gir.

Da gjenstår det for meg å ønske deg et fantastisk 2016, med eller uten nyttårsforsett:-)

Jeg vet at om du virkelig vil gjennomføre, så får du det til. Det er din indre motivasjon, tro og planlegging som fører deg mot målet. Finn DITT hvorfor, selve meningen. Planlegg, sett delmål og visualiser.

Og husk at hvert steg skal feires. For selve reisen er det egentlige målet. Det er her vi kommer til å bruke mest tid.

Riktig Godt Nytt År

Klem, Kristin <3

Hva gjør du for å nå dine mål? Hvilke erfaringer har du gjort deg? Om du har lure tips og triks som fungerer, vil jeg gjerne høre fra deg i kommentarfeltet.

Del gjerne bloggen og følg meg veldig gjerne på FB.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Nei huff, tenk på hva naboen kan komme til å si

Har du hørt uttrykket «Nei huff, det kan vi ikke gjøre, for tenk hva naboene kan komme til å si»?

Et utsagn som ligger i ryggmargen hos mange. Et uttrykk som er så vanlig at vi ikke er bevisst på hva det faktisk gjør med oss.

Om vi ikke benytter akkurat dette utsagnet, vet jeg at de ligger lagret i andre formater på harddisken. Tanker som hindrer oss i å være den vi egentlig er. Fordi vi lar «noen» der ute styre våre liv.

De andre

Hvem er forresten «de andre»? Er det naboen, venner eller familie? Eller er det bare konstruerte skikkelser som har blitt til «de skumle andre»? Som har nakketak på oss. Som vi lar «bestemme» hvem vi skal være og hvordan vi skal leve våre liv.

Våre verdier og leveregler har vi arvet fra familie, venner og samfunnet generelt. Enormt mye bra. Likevel har vi kanskje tatt med oss noen som egentlig ikke er våre, men som like fullt har blitt gjeldende som våre leveregler og krav. Vi følger normene på godt og vondt.

Mitt poeng er at hvis vi skal leve i tråd med oss selv, bør vi reflektere over hvem og hva som påvirker våre liv. Vi må gjøre opp egne standpunkt på hvordan vi ønsker å leve og hvem vi skal være.

Eget verdigrunnlag

En god start er å jobbe med eget verdigrunnlag. Hva er viktige verdier for akkurat deg og hvorfor? Hvilke verdier eller leveregler kan du faktisk kvitte deg med?

En bevissthet rundt egne verdier gir deg en super plattform for å kunne ta dine valg. Du står mer stødig i eget liv. Det blir enklere å ikke la andre styre deg. Det blir enklere å si NEI til det du ikke vil ha, og JA til hva du vil.

Det blir også enklere å stå i valgene dine, selv om frykten tærer på. Frykten for å ikke bli anerkjent. Frykten for å falle utenfor fellesskapet. Frykten for å være annerledes. Og ikke minst frykten for hva andre skulle komme til å si om deg og dine valg.

Hva tenker andre?

Gudene skal vite at jeg innimellom går i fella. Plutselig oppdager jeg at jeg lar være å gjøre mitt, nettopp fordi jeg er redd for hva andre kan tenke om meg.

De svartens andre (som jeg egentlig ikke vet hvem er), inntar nok en gang førersetet. Forstyrrer likevekten og gjør meg usikker.

Men når jeg oppdager hva jeg holder på med, får ikke disse tankene lov å bli så lenge. For i det øyeblikket jeg lar andre bestemme over livet mitt, mister jeg meg selv og hva jeg står for.

Verdier som kompass

Mitt fundament av grunnverdier gjør at jeg nå står mer stødig i eget liv når mine indre stormer herjer som verst. Mine verdier er mitt kompass og styringsverktøy når jeg innimellom mister sikten og handler på tvers av eget verdigrunnlag.

Og hva med deg i ditt liv?

Forestill deg at «de andre» ikke eksisterer. Du har fullstendig frihet til å bare være deg selv.

Hvem er du da, sånn egentlig?

Hvilke verdier vil da være viktig for deg?

Hvordan ville livet ditt sett ut?

Hva ville du da gjort om hjertet fikk bestemme?

På stø kurs

I mitt liv, får naboene seile sin egen sjø. Jeg sender dem uante mengder kjærlighet og unner dem alt godt på reisen. Naboene har nemlig ikke lenger nakketak på meg.

Jeg tar nå MINE valg basert på MINE verdier, og det uavhengig av hva andre måtte mene. Jeg har funnet min vei og er på stø kurs. Herlig:-)

Klem, Kristin<3

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Bevisstløs i gjerningsøyeblikket

Nå er pølsa kokt. Sinnasnekkeren har inntatt kvinnekroppen. Frustrasjonsnivået har nådd uante høyder.

Hadde det ikke vært for at jeg kommer fra et møblert hjem som har prentet inn gode verdier, så hadde dette blitt en politisak. Ok, muligens å ta litt hard i. Men jeg kan likevel forsvare ideen med at jeg akkurat har lest krim på høyt nivå. Derfor har tankene mine fått næring.

Sint som en lemen

Jeg bruker litt tid på å få ut all gørra. Erkjenner at det er sint jeg er. Sint som en lemen. Hvesende, med hat i blikket og huggtenner større enn jeg kan forestille meg. Dette blir ikke pent.

Alt dette males fram i mitt indre. Heldigvis har jeg overhode ikke egenskapene som skal til for å ta det ut i det virkelige liv. Likevel er det herlig befriende og nettopp tillate tankespinn som dette. Men kun kort tid.

Integritet på avveie

«Vennligheten selv». Jeg smaker på ordene. Er det kanskje det som nettopp er min utfordring? Som til slutt fører ut i sinne og frustrasjon når jeg ubevisst lar strikken bli strukket for langt? Når jeg sier mer ja enn nei. Er det kanskje nettopp dette som gjør at jeg innimellom mister min integritet?

Jepp, her ligger det. Jeg skjønner det. Selv om jeg 95% av tiden har utbytte av å være som jeg er. Det er min styrke. Men av og til blir den dessverre også min svakhet.

Særdeles bevisstløs i gjerningsøyeblikket

Hvorfor? Jeg er nemlig opptatt av å bli likt. I seg selv er det et godt tankesett. For hvem er ikke opptatt av det? Jeg foretrekker fred og fordragelighet. Trives best i harmoniske omgivelser.  Men denne gangen har jeg latt behovet for å bli likt styre på bekostning min egen verdighet.

Jeg sviktet meg selv ved å la vær å si ifra når nok var nok. Ved å la vær å sette grenser for meg selv. Denne gangen klarte jeg kunststykket. Med andre ord særdeles bevisstløs i gjerningsøyeblikket.

Gamle tankemønster dukker opp i ny drakt

Så hvordan kan jeg trekke lærdom av denne erfaringen?

Mine gamle tankemønster innhentet meg og tok styringen. Nok ble ikke nok. Ja, ja, ja ble aldri NEI. Nettopp fordi jeg var redd for ikke å bli likt. Det ble enklere å skylde på, enn å se helheten og egen rolle i situasjonen.

Å skylde på andre er utrolig lett. Det er enklest å gi omgivelsene ansvar for mitt liv. Men dette er nok ikke et godt alternativ. For jeg kommer ikke videre. Blir gående i gørra, trolig med bitterhet som resultat.

Til syvende og sist handler det om å spa i eget bed for å få til vekst. Den bakenforliggende årsaken til våre tanker og følelser må identifiseres. Hvorfor handler vi som vi gjør? Vi må reflektere for å trekke lærdom. Så ta grep, for å gjøre nødvendige endringer. Kun jeg og du er ansvarlig for egen lykke. Ingen andre.

Tilgivelse

For meg handler det også om tilgivelse. Tilgivelse av den som tråkket over mine grenser. Men aller mest tilgivelse ovenfor meg selv. For noen ganger skjemmes jeg over egne tanker og handlinger. Jeg skjemmes over å ha trådd feil. Og tilgivelsen av meg selv kan veldig ofte være vanskeligere å håndtere, enn tilgi andre.

Er det ikke rart? Vi har ofte lettere for å tilgi andre enn oss selv. Å erkjenne at vi bare er mennesker med de feil og mangler som følger med, er ikke alltid like lett å svelge.

Neste gang…..

Men neste gang skal jeg være bevisst. Jeg skal stole på magefølelsen når jeg oppdager at jeg opererer på bekostning av min egen verdighet. Neste gang skal jeg stå opp for meg selv og ta grep. Neste gang skal si i fra tidlig nok. Ubehagelig, meget mulig? Men min egen integritet vil i alle fall være intakt.

Dermed slipper du å møte på en rasende lemen med killerinstinkt og huggtenner større enn størst. Denne lemen vil stort sett være i harmoni og balanse. Og når lemen innimellom blir bittelitt sinna og sier NEI, vil hveselydene framstå som småpludring og kos. Med andre ord en mye hyggeligere utgave å være sammen med.

Klem, Kristin<3

 

 

 

 

 

 

Født med to ører og en munn

Det er ingen tilfeldighet at vi mennesker har fått tildelt to ører og en munn på våre fantastiske flotte hoder. Men noen ganger er vi bare ikke bevisste dette vidunderlige skaperverket. 

Du og jeg vet når vi har hatt en god samtale. Tilfredsheten brer seg i kroppen. Følelsen av å bli sett og hørt er uvurderlig og gjør godt. Samtidig som at vi vet at vi har gitt nok i form av å lytte, slik at partneren også forlater samtalen med godfølelsen.

Vi er forskjellige, du og jeg.

Noen er stille og kanskje sjenerte, og vil trolig holde seg i bakgrunnen og se an situasjonen. Før det oppleves som trygt å ta ordet.

Andre igjen kjører på som den største selvfølgelighet med et overutviklet snakketøy. Her er det vanskelig forestille seg at en rekker å innta føde når ordstrømmen er ustoppelig. Men på en eller annen finurlig måte er det utviklet en egen teknikk, som gjør at det er fullt liv og vel så det. Selv med snakk på inn- og utpust.

Jeg snakker her om ytterpunktene hos oss mennesker. De fleste tilhører likevel mellomsjiktet. Vi har alle et snev av det ene eller det andre i oss i ulike situasjoner. I en setting er det helt naturlig å være på. I andre av.

Feil fokus

Jeg er nok ikke av de som generelt sett snakker mest. Eller forresten, i de situasjonene jeg føler meg virkelig trygg, kan jeg godt finne på å føre an. La snakketøyet få fri utfoldelse. Og innimellom går jeg i fella. Svarten, jeg glemte at jeg faktisk har fått tildelt TO ører og bare en munn.

I etterkant skjønte jeg at personen prøvde å fortelle meg noe. Men jeg hørte faktisk ikke etter. Lyttet ikke. Fulgte ikke opp med å stille riktige spørsmål. Var ikke til stede. Jeg var for opptatt av mitt eget. Kanskje var det mobilen? Kanskje var jeg for opptatt av å tenke ut hva jeg skulle si når det igjen ble min tur å føre an? Kanskje lot jeg meg forstyrre av noe i omgivelsene? Dermed gikk jeg glipp av viktige nyanser og viktig informasjon. Og motparten, han eller hun følte seg ganske sikkert oversett.

Vi er født med to ører og en munn

Det jeg vil frem til, er at innimellom er det greit å minne oss selv på at vi er født med to ører og en munn. Dette betyr at vi skal lytte dobbelt så mye som vi snakker. Jeg har truffet mange og fantastisk flotte mennesker som har beriket livet mitt med gode samtaler. Som gjør akkurat det. 

God kommunikasjon er en veksling mellom å gi og ta. Det handler om å bli sett og se. Det handler om å bli hørt og å virkelig lytte. Det handler også om fokus og tilstedeværelse for begge parter.

Derfor – Vi skal benytte oss av våre vakre, kloke hoder. Lytte og snakke i den mengde vi har fått tildelt ører og munn. For vi gir nemlig en gave. En gave som gir mening. Vi har lyttet. Vi har sett vedkommende og vært til stede. Jeg garanterer da godfølelsen og ikke minst gode og tette relasjoner. Er ikke det verdt jobben?

Klem, Kristin<3

Om aksept av våre barn

Kjære mine to. Unnskyld for at jeg har forsøkt å få dere til å passe inn i A4 formatet. Dere er flotte individer med helt egen identitet. Som fortjener respekt og aksept i kraft av å være akkurat som dere er.

Jeg har til tider hatt på meg feile briller og innimellom drevet bevisstløs oppdragelse. Det svir å erkjenne det. Men det er ikke fritt for at angsten for mine barns fremtid innimellom blir overveldende. Derfor har jeg gjort uheldige vurderinger. Blant annet i forhold til å stille urimelige krav om å prestere i hverdagen og på skolen.

 

Vellykkethet og krav

Hvordan vurder du dine barn? På bakgrunn av at de er flinke og pliktoppfyllende? Altså på bakgrunn av hva de presterer. Eller har du akseptert barnet ditt for hvem det er? At det er godt nok akkurat i kraft av å være seg selv?

Barna våre skal være god på skolen, veloppdragne og gode i idrett. De skal være aktiv hver dag, ha mange venner og ikke spille for mye data. De skal også spise sunt, gjøre lekser og like det. Attpåtil må de gjerne være stortalent innenfor en eller annen grein. Da begynner vi å snakke vellykkethet.

Listen er lang over hva ungene burde og må gjøre. Og det meste i denne sammenheng er krav om å prestere. Våre barn blir målt i hva de gjør, men hvem de er som enkeltindivid forblir heller uklart. Og som forelder er det usannsynlig lett å gå i fella. La seg føre med strømmen i redsel for at barna våre ikke skal henge med. Men til hvilken pris?

 

Mestring og glede

Våre barn må føle mestring og glede i hverdagen. Trygghet og trivsel er stikkord her. Rammer og krav må vi også ha. Men disse må legges på nivå slik at barna ikke gir opp før de har begynt. Det må skapes indre tillit og tro på at det er mulig å få til. Vi må selv også tro på våre barn.

Nøkkelpersonene i arbeidet med å styrke våre barns mentale helse, er jeg og du. Hvordan kan vi på best mulig måte hjelpe våre barn til å bli trygge, selvstendige individer? Her må vi reflektere over hvilke rammer og krav vi har satt som parameter på om barna er dugende eller ikke? Er disse tilpasset barnet eller satt for høyt? Gir vi våre håpefulle fortjent aksept i kraft av hvem de er, uavhengig av hva de presterer?

 

Usunne prestasjonskrav

Når kravene om å prestere blir for høye, kan vi i verste fall risikere sykdom og redusert mental helse. Våre barn er i denne risikosonen. Vi lever i et usunt prestasjonssamfunn. Hvor lykken måles i hva vi får til, hva vi tjener og hvordan vi ser ut. Det dyrkes fram en ubalanse. Identiteten vår er hva vi gjør, mens vår verdi som menneske forsvinner på veien.

Jeg vil ikke lenger være med på å jage etter prestasjoner på vegne av mine barn. Heller ikke for meg selv. Min heltidsjobb nå er å gi mine barn egenverdi og personlig trygghet, slik at de selv kan finne sin indre motivasjon for læring og vekst. Når lista senkes og tilpasses enkeltindividet, vet jeg at de gode og sunne resultatene kommer av seg selv.

Så velger jeg å tro at samfunnet få øynene opp i tide og gjør helomvending. Menneskets mentale helse skal ikke ofres for uoverkommelige målinger og krav. Vi må bli bevisste hvor vi setter lista hos oss selv og de rundt oss. Når skal vi si stopp og være fornøyd med at godt nok er godt nok?

Klem, Kristin

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Supermegga

Er det mulig? Er det mulig å gå så av hengslene av småtteri? Jepp, for det er jeg et særdeles godt bevis på.

Med en aldeles skjønn fremtoning, har jeg toppet det meste av irrasjonelle reaksjoner denne kvelden. I påsyn av mine barn og deres overnattingsbesøk. Vakkert.

Oppskriften på herligheten denne kvelden er:

  1. Pottesur mamma hvor årsak er ukjent (sjarmerende)
  2. Sure barn (ikke så rart på grunn av meg)
  3. Overnattingsbesøk som er særdeles seiglivet når det gjelder tema søvn

Etter kveldens utbrudd, sitter jeg her og funderer på hva som trigget mitt illebefinnende. Hvordan kom jeg dit? Hvordan i alle dager kunne jeg tillate meg å bli så himla sur og teit? Supermegge er riktig beskrivelse av undertegnede. Jeg kan sikkert skylde på alskens hendelser, men velger å la vær. Jeg må visst heller ta et aldri så lite oppgjør med meg selv.

Denne tøtta er visst ikke alltid like balansert. Og ja, det svir å innrømme det. «Skjønn» må være adjektivet som beskriver meg under seansen. Sett utenfra ville det ikke vært en spesielt flatterende observasjon.

Undertegnede reddet kvelden i land.  Ved å krype til korset for å be om en gedigen unnskyldning for mine barn og deres gjest. Og heldigvis, skjønn det den som kan, ble den godtatt. Verdens «beste» mamma havner av og til bittelitt på avveie. Med blodtrykk langt over kokepunktet.

Jeg sukker og konkluderer med at mitt perfekte bilde av arten mamma slår sprekker så det holder. Og ved neste korsvei sier jeg bare; Redde seg den som kan, når mor tar bunntenning og igjen forvandles til supermegga.

 

Klem, Kristin:-)

Det er lov å fantasere

 

Forleden hadde «nissen» en hyggelig telefonsamtale med sitt lille tantebarn på 4 år.

Jeg kunne se for meg øynene som tindret. Fantasibildet som ble malt fram innvendig etter hvert som samtalen skred fram. Lilletassen trodde oppriktig. Var overhode ikke i tvil om at nissen var virkelig.

Resten av den dagen hadde han stolt gått rundt og fortalt at HAN hadde snakket med selveste NISSEN. Herlig. Og for meg ble det noe magisk med hele denne seansen.

Det er lov å fantasere

Drømmer og fantasier skaper spenning og et rikt indre liv. La barna glede seg over nisser, troll og alskens eventyr. For disse forestillingene danner grunnlaget for vår kreative tanke- og skapervirksomhet.

Jeg mener vi har noe å lære av barns forestillingsevne. Det er lov og la fantasien løpe løpsk. Lek, gled deg og nyt livet. Vi blir aldri for gammel til det. Men for mange er voksenlivet koblet med alvor. Vi har glemt kunsten eller anerkjenner ikke denne egenskapen som viktig.

Kreativitet = utvikling

Kreativitet handler om evnen til å fantasere, forestille seg og utvikle nye ideer. Vi skaper noe nytt eller gjøre endringer slik at det gamle fungerer på en ny måte. Utvikling skjer. Og i følge Erik Lerdal, professor i kreativitet, er fantasi helt nødvendig for å utvikle nye ideer og nye konsepter. Nye ideer skapes først i fantasien før de eventuelt settes ut i konkret form i den virkelige verden.

Glede

Hva skjer når du får brukt dine kreative evner? Hvilke følelser gir det deg å være skapende? Hvordan vil det være å åpne opp for fantasien uten noen form for selvsensur og pålagte begrensninger?

For meg gir det ubetinget glede. Jeg er aller mest lykkelig når jeg har brukt mine kreative evner. Når «ville» ideer blir satt ut i live og jeg ser det fungerer. Eller når jeg skaper ulike ting i nytt format. Det beste er imidlertid når jeg møter mennesker som er åpen for innspill av kreativ art. Som anerkjenner mine ideer som viktige, selv om de kanskje ikke alltid blir benyttet. Jeg blomstrer når den delen av hjernen får lov å arbeide på høygir.

Realitet og fantasi

For våre barn inntreffer virkeligheten tidsnok. Realiteten slår inn. Nissen fantes visst ikke. Men når det skjer skal de fremdeles få lov til å fantasere. Fordi forestillingsevnen er gull verdt. For hver enkelt personlig. For kunsten og i vitenskapen. Men også som en viktig egenskap i næringslivet. Kreativitet er nyskaping og utvikling. Uten selvsensur og pålagte begrensninger. Vi trenger kreativitet på alle arena i livet.

Tror på nissen

Ho, ho, ho. Nissen skal reise videre. Drysse tryllestøv over hele befolkningen, slik at alle gjør som mitt lille tantebarn. Han evner enda å drømme og fantasere. Lillemann tror enda på julenissen. Og det er et fantastisk utgangspunkt for fortsatt utvikling av hans kreative evner. Herlig.

 

Juleklem fra Kristin <3

Del veldig gjerne om du liker det jeg skriver.

Du kan også følge meg på Facebook og på nettsiden min www.kristinmartinsen.no. Her kan du også melde deg på mitt nyhetsbrev.

Legg gjerne igjen en kommentar  her på bloggen. Gleder meg til å høre fra deg.