Bevisstløs i gjerningsøyeblikket

Nå er pølsa kokt. Sinnasnekkeren har inntatt kvinnekroppen. Frustrasjonsnivået har nådd uante høyder.

Hadde det ikke vært for at jeg kommer fra et møblert hjem som har prentet inn gode verdier, så hadde dette blitt en politisak. Ok, muligens å ta litt hard i. Men jeg kan likevel forsvare ideen med at jeg akkurat har lest krim på høyt nivå. Derfor har tankene mine fått næring.

Sint som en lemen

Jeg bruker litt tid på å få ut all gørra. Erkjenner at det er sint jeg er. Sint som en lemen. Hvesende, med hat i blikket og huggtenner større enn jeg kan forestille meg. Dette blir ikke pent.

Alt dette males fram i mitt indre. Heldigvis har jeg overhode ikke egenskapene som skal til for å ta det ut i det virkelige liv. Likevel er det herlig befriende og nettopp tillate tankespinn som dette. Men kun kort tid.

Integritet på avveie

«Vennligheten selv». Jeg smaker på ordene. Er det kanskje det som nettopp er min utfordring? Som til slutt fører ut i sinne og frustrasjon når jeg ubevisst lar strikken bli strukket for langt? Når jeg sier mer ja enn nei. Er det kanskje nettopp dette som gjør at jeg innimellom mister min integritet?

Jepp, her ligger det. Jeg skjønner det. Selv om jeg 95% av tiden har utbytte av å være som jeg er. Det er min styrke. Men av og til blir den dessverre også min svakhet.

Særdeles bevisstløs i gjerningsøyeblikket

Hvorfor? Jeg er nemlig opptatt av å bli likt. I seg selv er det et godt tankesett. For hvem er ikke opptatt av det? Jeg foretrekker fred og fordragelighet. Trives best i harmoniske omgivelser.  Men denne gangen har jeg latt behovet for å bli likt styre på bekostning min egen verdighet.

Jeg sviktet meg selv ved å la vær å si ifra når nok var nok. Ved å la vær å sette grenser for meg selv. Denne gangen klarte jeg kunststykket. Med andre ord særdeles bevisstløs i gjerningsøyeblikket.

Gamle tankemønster dukker opp i ny drakt

Så hvordan kan jeg trekke lærdom av denne erfaringen?

Mine gamle tankemønster innhentet meg og tok styringen. Nok ble ikke nok. Ja, ja, ja ble aldri NEI. Nettopp fordi jeg var redd for ikke å bli likt. Det ble enklere å skylde på, enn å se helheten og egen rolle i situasjonen.

Å skylde på andre er utrolig lett. Det er enklest å gi omgivelsene ansvar for mitt liv. Men dette er nok ikke et godt alternativ. For jeg kommer ikke videre. Blir gående i gørra, trolig med bitterhet som resultat.

Til syvende og sist handler det om å spa i eget bed for å få til vekst. Den bakenforliggende årsaken til våre tanker og følelser må identifiseres. Hvorfor handler vi som vi gjør? Vi må reflektere for å trekke lærdom. Så ta grep, for å gjøre nødvendige endringer. Kun jeg og du er ansvarlig for egen lykke. Ingen andre.

Tilgivelse

For meg handler det også om tilgivelse. Tilgivelse av den som tråkket over mine grenser. Men aller mest tilgivelse ovenfor meg selv. For noen ganger skjemmes jeg over egne tanker og handlinger. Jeg skjemmes over å ha trådd feil. Og tilgivelsen av meg selv kan veldig ofte være vanskeligere å håndtere, enn tilgi andre.

Er det ikke rart? Vi har ofte lettere for å tilgi andre enn oss selv. Å erkjenne at vi bare er mennesker med de feil og mangler som følger med, er ikke alltid like lett å svelge.

Neste gang…..

Men neste gang skal jeg være bevisst. Jeg skal stole på magefølelsen når jeg oppdager at jeg opererer på bekostning av min egen verdighet. Neste gang skal jeg stå opp for meg selv og ta grep. Neste gang skal si i fra tidlig nok. Ubehagelig, meget mulig? Men min egen integritet vil i alle fall være intakt.

Dermed slipper du å møte på en rasende lemen med killerinstinkt og huggtenner større enn størst. Denne lemen vil stort sett være i harmoni og balanse. Og når lemen innimellom blir bittelitt sinna og sier NEI, vil hveselydene framstå som småpludring og kos. Med andre ord en mye hyggeligere utgave å være sammen med.

Klem, Kristin<3

 

 

 

 

 

 

0 replies

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar